Innholdsfortegnelse

Gutta i gata

Film i kjelleren

Skolefrokost

Bobben

Skitur i marka

På skøytebanen

Demningen

Lave sko

Kaste på stikka

Trille hjul

Hyttebygging

Gårdssangeren

På badet

Modellfly

 

                                                                                                                            
 

Gutta i gata.

Jeg sitter og ser på de andre. Vi er ti voksne mennesker som sitter rundt et bord på en restaurant på Aker brygge i Oslo. Så er det snart over denne gangen også. Maten smakte og det var godt med litt drikke, både for tørsten og stemningen. Tvillingbroren min Fredrik hadde holdt flere improviserte taler til stor begeistring for oss andre og seg selv. Premieutdeling hadde det også vært. Denne også improvisert eller funnet på der og da. Lysestaken på bordet hadde i løpet av et sekund blitt forvandlet til førstepremien for en eller annen pådiktet konkurranse. Som aldri hadde funnet sted, men som i fantasien var med på å skape en virkelighet.

Det var det årlige julebordet for ”Gutta i gata”. Gutta som nå var blitt voksne menn med koner, barn, barnebarn eget hus og jobb. Gutta i gata som alle nærmet seg et halvt hundre år. Det var over ti år siden vi først møtte hverandre igjen. Møtte hverandre på en restaurant for å se hverandre, snakke med hverandre, snakke om guttedagene, snakke om hva som hadde skjedd i tidsrommet fra vi alle forlot gata som voksne menn, for å stifte våre egne familier, bosette oss et annet sted, i samme by, en annen by, et annet land. Snakke om hva vi hadde blitt for noe. Alle gutta som de fleste var pappaer til store barn, pappaer med grånende hår og rynker i ansiktet.

Det var vanlig med denne årlige sammenkomsten, det årlige julebordet med ”Gutta i gata” som var blitt et begrep. En tradisjon som startet med en ide om å treffe hverandre. Treffe hverandre igjen.

Serveringsdamen smilte fra øre til øre. Gutta var i godt humør. Dette smittet over på serveringsdamen. På Fregatten, restauranten som vi hadde benyttet de siste årene. Reservering av bord til neste jul var allerede gjort. En tradisjon det også.

Tvillingbroren min den utadvendte, eller bruttern som jeg pleier å si, hadde laget små hefter med sanger til bordet. Forsiden på heftet var et bilde fra guttedagene i blokkene oppe i byen. Blokkene, nummer 80 og nummer 82 i Helgesensgate, der vi alle vokste opp. Blokkene, de grå mursteinblokkene, som lå på de gamle professorløkkene. Løkkene som professorene fikk disponere som en del av lønna for å undervise på Universitetet i Oslo. De dyrket grønnsaker på fritida tror jeg, eller så leide de bort løkkene til bøndene og gartneriene i utkanten av byen.

Nå var kvelden slutt. Vi betalte. Delte regningen på ti som vanlig, hentet klærne i garderoben og gikk ut i vinternatten. På brygga lå ferja til Nesodden  og ventet, den siste båten. Båten med mennesker som helst ville sove på overfarten til halvøya på den andre siden av fjorden, eller som var høylydte og opplagte til å

gjøre natten lengre enn det som var fornuftig med tanke på at i morgen var det atter en ny arbeidsdag.

Jeg stakk hånden ned i innerlomma på vinterfrakken, fant frem et stykke papir og begynnte å skrive "Film i kjelleren".  

Film i kjelleren.

De to blokkene så på hverandre. Fire etasjer hver, seks oppganger fra A til H og et uttall av vinduer, -  som alle så på hverandre.

"Det er film i kjelleren klokken fem."

Alle ungene visste det. Denne beskjeden hadde gått som ild i tørt gress, og var nådd frem til alle ungene i løpet av de første ettermiddagstimene etter skoletid.

Snøen lavet ned og la seg som et hvitt teppe på bakken.

Det var blitt lys utenfor oppgangene i Helgesensgate 82. Vaktmester Brenne hadde ordnet med utelys over hvert bokstavskilt. Ikke som i 80 med lys inne i selve inngangspartiet, men på veggen, rett under vinduet til de som bodde på venstre side i første etasje. Dette lyset, i tillegg til at det nå var blitt sne, gjorde det litt lysere i denne mørketiden. I et land hvor bare en liten brøkdel av verdens befolkning var så gale at de bodde hele året.

Bestefaren min sa at på noen øyer som tilhørte Spania rett utenfor kysten av  Afrika var det sommer hele året. Man kunne til og med bade i havet og sole seg på selveste Julaften.

Bestefaren min hadde vært til sjøs. Det hadde forresten fattern også, men han fortalte ikke så mye. Han var for det meste på jobben som kjøkkensjef ute på Fornebu der Telenor har laget sitt store pallas. Fattern var på jobben fra tidlig om morgenen til langt på kvelden. Han var visst ikke bare kjøkkensjef, han var også en reservepappa for alle de som jobbet der og spesiellt de som kom fra andre land. Vi spiste nesten aldri middag sammen med fattern. Bare av og til på søndager, når han ikke var på jobben. Han jobbet på de fleste søndager også. Det var ikke fri på lørdager den gangen, - det kom flere tiår senere.

Men i ettermiddag var det film i kjelleren. Den nye vaktmesteren i 80 hadde ordnet med filmfremvisning i tilfluktsrommet.

Tilfluktsrommet var greit å ha i tilfelle krig. Krigen var nettopp slutt så det var ikke så lenge siden det hadde vært i bruk. Tyskerne hadde kriga mot fattern og alle de andre voksne i landet vårt. Men nå var det fred. Det hadde det forresten vært i mange år. Landet ble bygget opp igjen. Vaktmesteren hadde også vært i krigen. Han hadde blitt tatt til fange og fraktet ut av Norge og sittet i konsentrasjonsleier i Tyskland. Store leire hvor de samlet folk som tyskerne ikke likte. Han var veldig tynn. Han hadde nesten ikke fått mat på to år. Han holdt nesten på å dø i konsentrasjonsleiren. Heldigvis gjorde han ikke det. Da hadde det ikke blitt noe film i kjelleren.

 

Snøen lavet fortsatt ned. Nå ble sikkert vaktmester Brenne i vår gård glad. Han hadde laget en stor snøplog som han gledet seg til å få prøvd. Vi hadde sett den på verkstedet hans i kjelleren. Han var ikke vaktmester hele dagen. Når han ikke var vaktmester kjørte han buss for Skøyen Buss selskap. Jeg tror han likte best å kjøre buss. Han fikk låne en leilighet i gården hos oss som en del av betalingen for vaktmesterjobben. Det passet han bra. Han syntes at  han ble litt ugrei i kroppen  av å kjøre buss hele dagen,  så han mosjonerte bak snøplogen om vinteren, og bak gressklipperen om sommeren.

Vi gikk ned i kjelleren i 80. Det var skikkelig kjeller i 80. Med trapp ned. Vi hadde ikke skikkelig kjeller i 82. Kjelleren var rett inn. Det var veldig greit allikevel. Kunne trå sykkelen rett inn i kjelleren uten å måtte bære den ned en bratt kjellertrapp.

Det var mange unger som satt forventningsfulle i kjelleren. Alle var der. De fleste var små. Men det var en stor, Sverre. Han kunne engelsk. Det hadde han allerede lært på skolen. Han var en stor gutt og var kjæresten til Marit, venninna til søsteren min, og er i dag skuespiller. Broren min og jeg så opp til han. Han kunne alt, og var på en måte vår store helt. Han  hjalp vaktmesteren med filmfremviseren.

Det var skikkelige 16 m.m filmer med Helan og Halvan, Chaplin og Buster Keaton. Å tre filmene i filmapparatet var ikke så enkelt. Det var viktig med slakken så ikke filmen ble for stram og røyk.

Da den første filmen var tredd i på best mulig måte og kjelleren var full av støyende og forventningsfulle unger ble apparatet slått på og lyset slått av.

Den kjegleformede lysstrålen fra apparatet traff  lerretet, et gammelt hvit laken som var hengt opp på veggen. De innledende tallene dukket opp på lakenet og det hele var i gang. Motoren i filmapparatet durte og gikk samtidig som filmen lagde en spesiell lyd når den ble drevet frem, bilde for bilde. Filmapparatet var utstyrt med egen høyttaler og gjenga lyden fra lydsporene på filmen. Bare det å se på filmapparatet var en stor fornøyelse og litt spennende. Noen av ungene så mere på filmapparatet enn på filmen. Det var ingen undertekst på filmen, men tekst mellom sekvenser i filmen. Det var da vår store helt var god å ha.

Teksten var på engelsk. Vaktmesteren hadde aldri lært engelsk på skolen. Han hadde knapt nok lært å lese og skrive norsk. Det var først etter krigen det ble skikkelig orden på det i Norge. Han kunne visstnok noe som man kalte sjømannsengelsk. Vår store helt leste og oversatte til norsk. Det var ikke helt nødvendig, men det ble liksom mere riktig. Vår helt ble enda større når han i mørket oversatte det som stod skrevet på lerretet.

Det var mye latter og høye rop under filmfremvisningen. Litt spennende var det også. Ikke bare selve filmen, men den mørke kjelleren med lyset fra filmapparatet var også med på å skape en spesiell stemning.

Da den første filmen var slutt måtte vi vente til neste film var tredd i apparatet.

Lyset ble slått på og det tok en stund før øynene vendte seg til lampelyset igjen. Pupillene måtte ha litt tid på seg til å bli litt mindre så de ikke slapp inn så mye lys til netthinnen. Når øynene endelig hadde vent seg til lampelyset ble lyset slått av igjen og en ny film var igang.

Filmapparatet durte og gikk, bilde for bilde ble vist på lerretet, tjuefire bilder i sekundet, hvert bilde vist to ganger. Meter på meter med film, meter på meter med stor underholdning for forventningsfulle unger.

Det ble også vist filmer på skolen. Det var sånne lærerike filmer. En av dem var Beverdalen. Læreren vår på Tøyen skole, Amundsen, eller Krepsen som vi kalte han, tror jeg viste filmen for oss 110 ganger. Han kunne tre film og det skulle han liksom vise oss. Amundsen kjørte Lambretta scooter og hadde grågrønn frakk og caps

Da den siste filmen var vist ferdig, og vi ungene egentlig ønsket å se flere filmer, var klokken blitt så mye at vi måtte skynde oss hjem til kveldsmat og leggetid. Sneen lavet fortsatt ned da vi kom ut på gårdsplassen. Det var stille den kvelden til tross for at gårdsplassen var full av unger.

Den hvite myke sneen dempet lyden masse i forhold til den harde bakken hvor nesten all kraft fra lydbølgene spratt tilbake som prosjektiler. 

Neste dag var det en ny skoledag. Vi måtte tidlig avgårde på morgenen for det var skolefrokost før skolen begynte.

Skolefrokost.

Fattern rista i oss så hele soverommet vibrerte. Han stod der med ytterklærne på og skinnveska og var klar til å ta Snarøya bussen ut til Fornebu, fra Trondheimsveien ved Sofienberg skole, eller Såffen som vi kallte den. Køyesenga lagde en slamrende lyd der den stod mot ytterveggen innenfor dobbeltsenga til muttern og fattern. "Kurern", den gamle reiseradioen  som stod på soveroms skjenken, var skrudd av. Ikke helt. Rørene stod og lyste, og det gjorde skalalmpen også.

Vi hadde lyttet på Radio Luxembourg på mellombølgen da vi la oss. For å slippe å måtte stå opp og skru av radioen hadde vi fått montert  en bryter på høyttaleren . Bryteren var plassert på toppen av Kurern slik at jeg kunne nå den fra overkøya.

Det var iskaldt i soverommet. Muttern hadde luftedilla. Luft skulle det være. Om kvelden før vi la oss, bruttern og jeg, hadde vi varmet dynene på radiatoren. Vi kalte den elektriske ovnen som hang på veggen for radiatoren. Egentlig er visst en radiator en ovn hvor det går varmt vann fra et sentralvarmeanlegg. Det hadde de i 80. "Radiatoren" vår var en og en halv meter bred og en meter høy. Store saker som var montert på veggen under vinduene i leiligheten. Den ga ikke så veldig mye varme, men den var fin å varme dyna og tørke sokker på.

Det var herlig å kunne ligge under en ovnsvarm dyne i et soverom som såvidt holdt noen grader over frysepunktet.

Men nå var det morgen.

Vi måtte tidlig opp for å nå skolefrokosten før skolen begynte. Vel påkledd med ransler på ryggen la vi i veg til skolen.

Det var ingen som ble kjørt til skolen. Det var ingen av foreldrene som hadde bil. Det hadde de ikke råd til. Dessuten var det vanskelig å få kjøpt bil. Man måtte søke om tillatelse. Dette gjaldt alle bilmerker bortsett fra biler fra det tidligere Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia. Det var derfor det var mange som kjørte rundt i biler av merket Moskwitch, Pobeda og Skoda.

Jo, forresten, det var noen få. Ikke til å kjøre unger til skolen med. Neida, for å vaskes og pusses og skru på hele uka slik at de var i orden til søndagsturen.

Vi var ikke akkurat de første som entret spisesalen på skolen. De fleste barna var der allerede. Vi satt på lange benker ved lange bord. Servietten og aluminiumskruset var der. Gullroten, knekkebrød og to firkantede brødskiver. " Hva slags pålegg var det i dag?  Uff da! Svett gulost med transmak på brødskivene." Melka var litt blåsur også. En heller dårlig start på dagen. Geitost var greit, nypesyltetøy var topp.

Maten sklei ned allikevel. Vi var sultne. De hadde visstnok tran i melka også. Det skulle være ekstra sundt.

Damene som ordnet med skolefrokosten hadde hvite klær på. De var kjempestrenge og passet på at vi spiste opp maten vi hadde fått servert.

I det store frikvarteret var det ofte at de var kjempesnille. Da delte de ut brødskiver med nypesyltetøy på. Alle stormet til inngangen i hjørnet av skolen i håp om å få en skive. Det var ikke nok til alle så det gjaldt å være rask. Det kunne hende at det vanket knekkebrød med geitost og noen skrelte gulrøtter også. Det var toppen.

Vel mette og tilfredse etter å ha inntatt skolefrokosten gikk vi ut i skolegården for å møte gutta som hadde spist frokost hjemme, og for å finne på noe før skoleklokka ringte inn til første time. Vi var ikke alene, bruttern og jeg. Det var omtrent ett tusen unger som fyllte skolegården.

Sneen lavet fortsatt ned. Etter skoletid hadde vi planer om å lage en bob.

Bobben.

Som vanlig brukte vi lang tid på å gå hjem fra skolen.

Like ved skolen på andre siden av Hagegata og over i Ringgata var det en lang sklie som vi måtte prøve før vi fortsatte videre. Den var glatt, humpete, blå og fin. I selve bakken krydde det av unger som enten sklei ned sklia eller var på vei oppover mot toppen.

Det var ikke nødvendig med akebrett. Det tøffeste var å kunne stå oppreist hele sklia ned eller å stå på huk.

Vi hadde skikkelige beksømstøvler på beina med lærsåle under hele støvelen. Så det gikk fort unna.

Etter å ha prøvd sklia noen ganger, ramlet og tynet av buksebaken gikk vi videre hjemover. Vi passerte modellhuset til det som senere skulle bli Munchnuseet, mellom Finnmarksgata og Tøyen parken.

Det snødde fortsatt mye og snøfonnene ble større og større etterhvert som veivesenets måkebiler hadde  måket vekk snøen i gatene.

Vaktmesteren vår hadde vært ute og prøvd plogen sin han også. Det var litt for mye snø så han klarte ikke å dytte den. Han måtte bruke en vanlig snømåke og spade.

Det var mye snø overalt - på løkkene mellom Engelskborg og  Ola Narr og i selve Ola Narr bakken. Det var fine forhold til aking.

Vi hadde ikke noen kjelke. Den gikk i stykker forrige vinteren. Men vi kunne jo lage en bob.

Vi kastet ranslene inn i oppgangen og gikk nedover gaten mot fruktbutikken. Der pleide vi alltid å få brukte eple- og appelsinkasser. Appelsinkassene var de fineste. De hadde to rom.

Vi fikk både eple- og appelsinkasser og gikk glade og fornøyde hjem til blokka vår. Det vil si - ikke med en gang. Vi måtte først innom isenkrameren og kjøpe spiker.

Dagen før hadde bruttern og jeg gått ærend for en dame i naboblokka. Fru Kefir som var serveringsdame om kvelden og natta og som stort sett sov om dagen. Vi pleide å ringe på til henne hver dag og spørre om å få gå ærend. Hun ga oss en lapp, litt penger og en brun handleveske. Det ble alltid noen småpenger igjen og vi fikk alltid noen penger for at vi hadde handlet for henne.

Vi hadde 30 øre i lomma og for pengene kjøpte vi en pose med spiker. Vi fikk aldri penger av muttern og fattern annet enn på søndager for å gå på kino.

Nå hadde vi kasser og spiker. I kjelleren hadde vi tatt vare på et par gamle ski som noen hadde kastet. De var ypperlige som meier.

Vi spikret fast skiene under appelsinkassen og snart hadde vi en bob. Vi festet et tau foran og dro bobben etter oss. Opp Helgesensgate gata og over løkka mot Ola Narr bakken.

Omsider var vi oppe på toppen av unnarennet.

Det var kjempefint å prøve bobben i unnarennet på hoppbakken. Bruttern og jeg dro plutoluene godt nedover ørene, satte oss oppi hvert vårt "sete" og satte utfor. Det gikk kjempefort. De andre gutta så på oss og misunte oss den fine bobben.

Nå skulle flere lage bob.

Dagen etter var det fire bobber som akte om kapp. Det gikk hardt utover bobbene. Skiene under ramlet av, men det var bare å spikre de på igjen.

Vi latet som vi hadde ordentlige bobber og var med i Olympiaden. Olympiaden hadde vært for noen år siden i hovedstaden og vi hadde sett bilder av ordentlige bobber. Dessuten hadde vi noen små lekebobber av støpegods som vi lekte med i snøfonnene.

Nå var det snart middag hjemme, så vi måtte hjem å spise.

Vi var stivfrosne på tærne, klærne var våte og det stakk i øreflippene da vi kom inn i varmen.

Det var pannekaker til middag. Muttern hadde stått i flere timer og lagd pannekaker. Det var en stor stabel som ble satt på bordet. Vi var skrubbsultne etter å ha vært ute og lekt i det kalde vinterværet. Som regel spiste bruttern og jeg ti hver. Muttern lagde så vi hadde nok. "Nå må dere spise gutter så dere blir store og sterke", pleide hun å si.

Etter middagen var det å skynde seg ut igjen. Det vil si, vi måtte først spikre på plass den ene skia under bobben som hadde falt av. Det gikk fort å få den reparert og snart var vi igjen oppe i bakkene.

Nå var det blitt mørkt. Ikke helt mørkt. Vi bodde i byen og lyset fra gatene ga også litt lys oppe i bakkene våre. Det er stor forskjell på natten på landet og natten i byen.

Den kvelden holdt vi på med å kjøre bob til vi skulle inn å legge oss.

Muttern hadde lagd kveldsmat til oss som stod klart på bordet da vi kom hjem. På soverommet, "fryserommet", hang dynene på radiatoren for å bli varme. Det var godt å legge seg den kvelden.

I morgen var det lørdag og vi hadde bare noen få timer på skolen. På søndag hadde fattern fri og vi skulle på skitur i marka.

Skitur i marka.

Nordamarka, eller Marka, var et trekkplaster, og alle i byen brukte marka. Reiste man fra byen savnet man først og fremst marka, og deretter alle vennene.

Vi sto tidlig opp, som sagt. Kledde på oss klærne. Lang underbukse, helsetrøye, lang undertrøye og skjorte. Også strekkbuksa da. Strekkbukse med ordentlig strekk. Det skulle være strekkbukse.

Fattern satt allerede og spiste frokost. Han hadde tatt frem anorakken og Holmenkollua. Med skimerket på og navn og adresse inni.

Vi spiste en god søndagsfrokost med kokte egg. Muttern smurte matpakke til alle tre.

Så var vi klare til å dra. Bruttern og jeg hadde tykke strikkede ullgensere på og anorakk. Skiene sto i kjelleren. Vi hadde nettopp fått nye Madshus ski med kandaharbindinger. Fattern hadde gamle langrennsski med Rottefella bindinger og store tykke bambusstaver.

Det var minusgrader så vi tok med oss Blå Swix til å smøre skiene med. Vi bandt hvert par ski sammen. Det var viktig å binde de sammen så de ikke forsvant til hver sin kant når vi nå skulle ta trolleybuss og bane.

Vi gikk ned på bussholdeplassen og ventet på 20 bussen. 20 bussen gikk mellom Galgeberg og Majorstua. I dag går den helt til Skøyen. Vi var ikke alene. Det var flere som skulle på skitur. Da bussen kom måtte fattern hjelpe oss med å få skiene oppi kassa bak på bussen. Det var mange ski der allerede, men det var god plass til flere.

Bussen ble drevet av elektrisitet med elektriske motorer. Oppe på taket av bussen var to pinner som overførte strømmen fra kjøreledningene. Kjøreledningene som hang i luften ved hjelp av wire som var festet på stolper eller husvegger langsmed bussruta. Det hendte at pinnene glapp fra kjøreledningene slik at de sto og sprikte i alle retninger.
Bussen stoppet å gå og sjåføren måtte ut og feste de på igjen. Eller kanskje det var konduktøren.

Det var konduktører den gangen og alle passasjerene måtte gå inn bakerst hvor konduktøren satt på sitt eget konduktørsete. Alle betalte billett det fantes ikke månedskort.
Etter å ha kjørt bussen i tjue minutter var vi fremme på Majorstua. stasjonen og gikk bort til Holmenkollbanen for å ta banen opp til marka. Det var lang kø på stasjonen men vi kom med etter bane nummer to. Alle skiene ble festet på skistativer på siden av banen. Det var viktig å få strammet remma som festet skiene skikkelig så de ikke ramlet av.

Inne på banen var det varmt så vi måtte ta av plutolua, anorakken og ullgenseren.

Alle passasjerene hadde enten ryggsekk, rompetaske eller stor kul på magen. Den store kulen var matpakke og eventuelt skismøring som enkelte hadde i anorakklomma foran på magen.
Banen rullet sakte men sikkert ut av bykjernen, forbi Ullevål Stadion og oppover mot marka. Det var sol og det glitret i den fine nysnøen da vi endelig var fremme.

Vi fant skiene våre på skistativene, løsnet remmen som festet skiene på stativet, tok hvert vårt skipar og tok av skistroppene i nasjonalfargene,  la skiene på bakken og spennte skiene på beina.

Støvlene satt godt i Kandaharbindingene og wiren var plassert i sporet ved støvlefestet og var derved stilt inn for turgåing. I bakkene ovenfor løkkene hjemme festet vi alltid wiren under støvlefestet så støvlene ikke kunne løftes opp i bakkant. De var da stilt inn for slalåm og hopp.

Men nå var det turgåing i marka.

Det var fine løyper innover. Vi var ikke alene. Det krydde av mennesker som skulle på ski. Noen hadde blå nikkers og røde strømper og var fra den vestkanten, og bodde på vestsiden av Akerselva. Andre hadde blå nikkers og blå eller mønstrede strømper, eller strekkbukse sånn som bruttern og jeg.

Det var fint skiføre. De raskeste med langrennski og rottefella bindinger, og suste forbi oss i sporet. De pustet og peste og hadde veldig dårlig tid. Målet deres var å komme langt inn i marka og inn til Kikutstua, en av skistuene som lå lengst inne.

Det var mange skistuer inne i Marka. Man kunne gå innom flere stuer på en dag, dersom man tok en lang skitur. Vi hadde som mål å gå til Ullevålsæter som lå seks kilometer inne i skogen oppå en topp. Vi måtte passere flere vann.

Vannene var trygge nå med tykk is og et godt snølag over isen. Det var mye oppoverbakker. De var ikke så bratte så vi kunne fint gå i skisporet uten å ta skiene til siden og bruke fiskeben. De med langrennsski løp hele tiden. Fattern hadde også langrennsski, men han holdt følge med oss. Dessuten var ikke kondisen til fattern helt på topp så vi stoppet av og til så fattern kunne suge inn litt røyk. "Røyk smaker så godt i skogen", sa han.

Han røyka Eventyrblanding. Vi syntes det så ekkelt ut med all røyken som føyk rundt hodet hans, men det var veldig eventyraktig i skogen, så Eventyrblandingen var sikkert bra her.

Fattern fikk ikke lov til å røyke inne i leiligheten hjemme. Han måtte stå på verandaen og suge inn røyken sin, selv om det var minus tjue kuldegrader ute. Nå koste han seg med Eventyrblandingen i eventyrskogen.

"Nå må vi gå videre" sa han. Vi var egentlig veldig klare for det forslaget.

Det begynte å bli kaldt på tærne. Støvlene mine hadde jeg arvet av bestemoren min. De var litt trange så jeg fikk ikke beveget tærne. De stod som sild i tønne inne i støvlene og ble fort stivfrosne. Det gjorde vondt for hvert skitak.

Over vannene prøvde vi å "skøyte". Det hadde vi lært av fattern Det gikk litt fortere, men vi ble fort slitne. Men det var jo også litt tøft. I dag er det mange som skøyter innover hele marka. Det var ingen som gjorde det da. Ingen tenkte på at det var mulig. det var det kanskje heller ikke. Løypene var ikke laget for det , og støvlene og skiene var heller ikke laget for det.

Vi skøyta over det siste vannet og begynte på stigningen opp mot skistua. Det var noen som var på vei tilbake til byen og de kom i susende fart nedover. Det vil si, ikke alle. Noen var mer forsiktige og tok bakken bit for bit.

Vel oppe ved skistua tok vi av oss skiene, plantet stavene i snøen, børstet snøen av skiene og satte skituppene inn i remmene på stavene slik at de stod skrått og hvilte seg. Alle satte fra seg skien på denne måten, og det sto tett i tett med ski som hvilte seg på stavene.

Vi gikk inn i skistua. Det var tett med folk, ild på peisen, varmt, og det luktet deilig solbærtoddy og buljong. Fattern stillte seg i køen mens vi fant et bord å sitte ved. Han visste at vi likte godt buljong så den saken var klar.

Vi fant et bord, tok av oss plutolua, anorakken, genser, skjerf votter og støvlene. Det var kjempegodt å få av seg støvlene. Raggsokkene var fulle av små snøklumper som det var viktig å børste av slik at sokkene ikke ble helt våte når klumpene smeltet i varmen.

Tærne var meget takknemlige for å komme ut av støvlene. Det gjorde litt vondt når de ble varmet opp, men det var bedre enn smertene når de var inne i støvlene. Snart var de gode og varme igjen.

Fattern kom med buljongen. I tillegg hadde han kjøpt Kvikk Lunch som vi skulle få etter at vi hadde spist matpakka. Jeg hadde to med fårepølse og ett med nøkkelost. Av en eller annen grunn elsket jeg nøkkelost. Det var godt med mat. Det spraket i vedkubbene på peisen og vi nøt den spesielle stemningen.

Etter å ha spist matpakke, drukket opp buljongen, spist opp sjokoladen og fått varmen i kroppen, var det ut i kulda og skisporet igjen.

Nå gjaldt det å huske på hvor vi hadde satt fra oss skiene. Det var kommet flere nye folk, og flere ski og staver. Vi fant heldigvis skiene, men stavene mine var blitt borte. Det sto noen enslige staver litt bortenfor mine ski så jeg regnet med at det var en som hadde tatt feil. De var dessverre litt for store men de gikk an å bruke.

På hjemveien hadde jeg skikkelig lange staver. De var gode i frasparket, men for store i selve taket. Det bar utfor og skiene ble plantet ned i de dype skisporene og jeg forsøkte med noen tøffe stavtak for liksom å poengtere at det ikke gikk fort nok. Det var bare i begynnelsen.

For fort gikk det. Like foran meg var det en som falt og jeg måtte kaste meg over i det andre skisporet. Da kom det noen mot meg som var på vei oppover. Det ble noen raske bevegelser og uten å kunne tenke meg om stod jeg på hodet i snøen utenfor løypa. Jeg var like hel, men litt tummelumsk. Jeg hadde flere tilskuere enn det jeg ønsket. Det var litt flaut å falle, men dette var ikke til å unngå. Heldigvis var ski og staver like hele.

Jeg reiste meg opp, børstet av meg snøen, rettet på plutolua, og var omsider i sporet igjen.

Fattern og bruttern hadde alt kommet ut på vannet og stod og ventet. De lurte på hvorfor jeg brukte så lang tid. Jeg fortalte at jeg måtte hjelpe en dame som hadde falt.

Fattern børstet av meg snøen på ryggen, jeg tok noen skøytetak og savnet de gamle stavene mine.

Bortsett fra over vannene var det nedoverbakke hele veien frem til stasjonen hvor banen allerede sto og ventet. Vi festet skiene på skistativene og satte oss inn.

Etter å ha tatt banen gikk vi bort til bussholdeplassen for å vente på trolleybussen. Det var lang kø allerede. Noen hadde vært på skitur i marka som oss, mens andre hadde vært andre steder eller skulle til et sted. Det skulle jo vi også.

Vi visste hva som ventet oss hjemme. Varm kjøttsuppe og sjokoladepudding til dessert. Det var ingenting som var så godt som det etter en lang skitur.

Da vi gikk inn i oppgangen vår kjente vi duften av kjøttsuppa allerede. Vi plasserte skiene i kjellerboden og gikk opp trappene til fjerde etasje. Lukten ble sterkere og sterkere etterhvert som vi nærmet oss entredøren.

Det ble flere porsjoner med suppe, eller "personer" som vi pleide å si.

Etter middagen var det ut i gården for å treffe de andre gutta.

På skolen dagen etter var det fint å kunne fortelle at vi hadde vært på skitur. Noen av gutta hadde Skiforeningens stemplingskort. I løpet av vinteren hadde de vært flere titalls mil på ski og fikk skiforeningens distansemerke. Jeg fikk skiforeningens merke og medlemskap en gang jeg også. Det var fordi jeg hadde solgt mange merker til inntekt for Skiforeningen.

Borte på løkka hadde de måkt bort snøen for å lage i stand skøytebanen.

På skøytebanen.

Skøytebane var spylt. Det var januar og kuldegrader ute. Det var det sikkert på soverommet vårt også. Vinduet sto åpent hele døgnet selv om det var mange kuldegrader ute. Muttern hadde jo luftedilla. Hun hadde også rydde og vaskedilla. Vasket gulvene hver eneste dag. "Nå må dere ikke rote så fælt, nå må dere sette fra dere støvlene ordentlig", pleide hun å si. Ja for vi måtte ha støvler på når vi var ute. Skikkelige beksømstøvler.

Skøytebanen var spylt. Skøytebanen borte ved fotballbanen og tyskerbrakkene rett ved Tøyenparken med med zoologisk museum og steinmuseet. Steinmuseet med alle de flotte steinene. Det var en stor gullklump der også. Godt bevart i et av de store glasskapene. Det var en klump på størrelse med en fotball. Den var visst ikke ekte. Det gjorde ikke noe for oss. Vi så jo at det var en gullklump.

Vi snørte beksømstøvlene skikkelig på oss og gikk opp trappen til loftet for å hente skruskøytene. Loftet med alle loftsbodene og tørkeplassen. Tørkeplassen med snorene hvor muttern hang klær til tørk når det var for dårlig vær til å tørke tøy ute på tørkeplassen mellom 80 og 82.

På loftet kunne vi gå for å komme over til B-oppgangen. B-oppgangen hvor kameraten vår Arne bodde. Fattern til Arne, herr Frantzen vår jobba på Sideros Mekanisk Verksted på Dælenga. Han var verkstedformann og hadde med seg verkstedbilen hjem om ettermiddagen. Trebilen som vi kalte den. Det var en stasjonsvogn med vegger av tre. Det var den eneste bilen i gata. Bortsett fra når vaskerieieren kom og skulle på tur med sønnen sin Steinar, en av kameratene våre i 80. Vaskerieieren bodde ikke sammen med sønnen sin. Vaskerieieren var skilt fra kona si. Muttern til kameraten vår. Nesten hver søndag kom han med den sorte lille Forden sin med kasse bak og dro på søndagstur med sønnen sin. Ikke bare sønnen. Det var en pen dame også. Den nye kjæresten til vaskerieieren. Det hendte at bruttern og jeg fikk være med også. Da satt vi bak i bilen, sto på setet og fulgte den gule stripen som delte landeveien i to. Den gule stripen snodde seg som en hale etter bilen. Vi var på landet reiste langt bort fra byen.

Men nå måtte vi finne skøytene som lå inne på loftsboden vår. Loftsboden med alle de spennende tingene. Ting som vi ikke hadde bruk for og ting som lå der og ventet til noen hadde bruk for dem. Sånn var det med skruskøytene. De hadde ligget og ventet siden forrige vinter, men nå skulle de tas i bruk igjen. Nøkkelen var der også, den store nøkkelen som passet til skruskøytene.

Vi tok med oss skøytene og nøkkelen og snart var vi borte ved skøytebanen. Vi gikk over isen og passerte de to jentene som drev med kunstløp og hadde hvite danseskøyter. De trippet avgårde på skøytene sine, lagde piruetter, åttetall og flygeren. De bodde i blokka nærmest skøytebanen. Vi hadde vært og sett på ordentlig kunstløp en gang, på Jordal Amfi oppe ved trikkeverkstedet. Trikkeverkstedet hvor fattern til Svein jobbet Fattern hans reparerte trikker som hadde gått i stykker. Vi var gode kamerater med Svein, han var mye høyere enn bruttern og jeg, og  vi trivdes i hans nærvær. Han var kjempegrei og vi syntes det var betryggende å ha en høy kamerat. Av og til var vi med på trikkeverkstedet og så på alle trikkene som skulle repareres. Vi pleide alltid å lete etter gamle trikkebillett blokker. Blokkene var kjempefine å lage tegnefilm av.

Men nå skulle vi gå på skøyter.

Vi satte oss i snøfonna ved den glatte isen og tok på oss skøytene, skrudde festeskruene skikkelig til så skøytene satt godt på beksømstøvlene. Vi gikk ut på isen, løp på sidelæret de første meterne for deretter å rette oss opp på skøytene. Det var litt vinglete men vi var relativt fornøyde med oss selv. Kanskje ikke så fornøyde som Rune, sønnen til statsministeren. Han hadde fine lengdeløpskøyter med støvel som satt fast i skøytejerna. Han gikk runde på runde. Han var visst med i ASK, arbeidernes skøyteklubb. Han drev å trente. Vi så på han med beundrende blikk der han sklei avgårde på den speilblanke isen. Vi prøvde noen flotte skøytetak med skruskøytene også. Rett som det var løsnet skøytene fra beksømstøvlene og de måtte festes på nytt.

De store gutta spillte ishockey. De hadde ordentlige ishockeyhansker, leggbeskyttere og køller med tjærebånd på bladet. Det var viktig med tjærebånd så ikke bladet sprakk. De store gutta hadde ordnet med  to lag som spillte mot hverandre. Det ene var USA og det andre var Canada. Gutta hadde også fått merker av de ordentlige landslagene fra USA og Canada. da de hadde spilt på Jordal Amfi oppe ved trikkeverkstedet og Kampen Kirke.

Vi holdt på i flere timer med å gå på skøyter. Det gjorde ganske vondt i anklene etterhvert og smertene bestemte at vi skulle slutte.

Det var flere skøytebaner på løkkene og i parkene i byen, og selvfølgelig på de store idrettsbanene. På den store banen på Jordal, bortenfor kunstisbanen hvor de spillte ishockey og drev med kunstløp var det fullt av voksne og barn på søndager. Det var is både på ytre og indre bane. På ytre bane gikk de som stod på lengdeløpskøyter. De sklei avgårde på de lange skøytene sine, tok lange skjær og hadde en jevn god fart. Vi måtte ikke forsøke på å gå på ytre bane med skruskøytene.  Det var en gangbro fra garderoben og over til indre bane der hvor vi fikk lov til å gå. Nei, ytre bane var for de med lengdeløp.  Det ble spilt musikk over høyttaleranlegget og de på lengdeløp med foroverbøyd kropp og skøytene gikk i takt med musikken.

Det ble flere turer på skøytebanen i løpet av vinteren.

Snart gikk det mot vår og det ble varmere i været og snøen begynte å smelte bort. Rennesteinene i gata ble forvandlet til små bekker. Det var da det var fint å lage demning.

Demningen

Sola tok  godt i dag. Det var ikke sommer men tidlig vår. Det var gåsunger på trærne i skogen over løkkene og den hvite snøen hadde forsvunnet noen steder, det hvite teppet hadde endelig lagt seg litt til siden og den brungrønne bakken tittet frem på de luneste stedene.

Snøsmeltingen i løvskogen over løkka var i full gang og vannet strømmet nedover i små bekker som allerede hadde funnet veien frem til der gata møter løkkene.

Liksom tidligere år, var det nettopp på dager som denne at det var fint å lage demning. Vi hadde spist middag og så vidt tittet på leksene. Nå var det lenge lyst om ettermiddagen og kvelden, etter en forholdsvis lang og mørk vinter. Ikke så mørke som nordover i landet hvor det stort sett er mørkt hele døgnet i vinterhalvåret. Vi måtte ut i gata og lage demninger. Vi var ikke alene da vi kom ut.  Det var flere demninger som var laget allerede. De største gutta hadde lagd en kjempestor demning mens kameratene våre hadde lagd kjempestore de og, men ikke så kjempestore som de store gutta.

Bruttern og jeg satt igang med å lage en vi og. Demningene ble laget av våt snø,  eller sørpe som vi pleide å si. "Nå må du skynde deg", ropte bruttern mens han holdt igjen vannet med slagstøvelen sin. Jeg kom med en spade full av god våt sørpe.

Det var viktig at demningen var tykk så den holdt mot alt vannet som samlet seg i den. Det var også viktig å være rask med byggingen slik at vannet ikke rant over med en gang.

Vi klarte å bygge en kjempestor demning denne ettermiddagen. Det var ikke mange dagene vi kunne holde på med å lage demninger, så det gjaldt å benytte anledningen mens den bød seg. Sola tok godt og snøen smeltet fort bort i gatene.

Vi bygde flere demninger, - bygget de opp, vannet tok de med seg, - bygget de opp på nytt, og vannet tok de med seg igjen.  Av og til kom de store gutta og ødela demningene. "Vi trenger mere sørpe, ser dere ikke at vi lager en stor en." Jo da de trengte mere sørpe. Vi prøvde å bli litt sinte, men det var bare til å begynne med. Vi forsto fort at de store gutta var størst og at vi bare var noen småtasser som de lett kunne jule opp. - De julte oss aldri opp. Nei, det var visse spilleregler. Men vi visste at de kunne det.

Å jule opp smågutter var feigt. Det å være feig var ikke noe tøft. Så å jule oss opp gjorde de aldri.

Etterhvert sto vi og beundret den store demningen til de store gutta. Det gjorde forresten alle småguttene og småjentene. Joda det var noen småjenter der også. - Den var kjempehøy. Mye høyere enn våres, mye bredere og mye tykkere også. Mens vi stod å så på greide vannet  å borre seg gjennom den. Den som var så tykk. Det var store krefter å holde imot når demningen demmet opp de store vannmengdene. Dette var selve leken i det å lage demninger.

De store gutta lekte og vi smågutta lekte.

Vi lærte av de store gutta. Det gjaldt å følge med på hva de gjorde. Stå å beundre dem. Minutt etter minutt, time etter time. Vi måtte ikke si for mye. Ikke spørre for mye heller. Bare beundre. Etter hvert så kunne vi ikke holde oss lenger.  " Å så høy den er." - "Å den er bred." - "Å den er tykk." - "Å så mye vann." sa vi med bekreftende blikk. "Hva er det der sier for noe?" sa en av de store gutt. "Dette har ikke dere noe greie på". Vi måtte liksom ikke mene noe, men jeg tror de store gutta likte det allikevel.

De store gutta snakket seg imellom. Kranglet litt. Styra litt.

Snøen smeltet og smeltet. Vannet i rennestiene ble til en stor bekk. Og for oss smågutta ble bekken til en stor elv hvor det var fint å fløte tømmer. Vi forlot demningsbyggingen og begynte å lage  tømmerstokker av små trepinner og fyrstikker som vi fant på bakken.

Vi konkurrerte om hvem som seilte fortest nedover rennesteinen. Pinnene eller "stokkene" satte seg av og til fast og vi fortet oss med å løsne de så fort som mulig. Vi holdt på time etter time.

Det var lyst lenge. Denne ettermiddagen var lang i forhold til de korte ettermiddagene om vinteren, alle var ute og lekte, det var heller ikke noe fjernsynsprogram som trakk oss hjem, det var ikke fjernsyn i landet vårt enda. Fjernsyn var noe de hadde i Amerika.

"Nå må dere komme inn!" - muttern stod på balkongen og ropte. Vi visste at det burde vi gjort for lenge siden. Stort sett måtte foreldrene rope ungene inn. Foreldrene stod på balkongen og ropte og ropte. Av og til måtte en eller annen far eller mor komme og hente  sin lille pode eller poder.

Bruttern og jeg gikk omsider inn. - Inn inngangsdøren nede på gårdsplanet, - opp alle trappene til fjerde etasje, - ringte på og gikk inn entredøren. Vi måtte selvfølgelig ta av oss slagstøvlene først. Vi var våte på føttene til tross for at vi hadde brukt slagstøvler. Sokkene hang vi opp på radiatoren på soverommet. Nå var det bare å få i seg litt kveldsmat, kaste seg over de siste leksene og hoppe i køyesenga. Jeg i overkøya og bruttern i underkøya.

Vi slo på Kurern og tok frem tegneserieheftene. Fattern hadde kjøpt leselamper med klemme på i et land han hadde vært på møte i. De var greie. Kunne flyttes rundt omkring på sengegjerdet.

Vi leste til vi sovna og drømte om store demninger og vannmasser som brøt seg gjennom med stor kraft.

Etter noen uker hadde all snøen forsvunnet, gatene var tørre og fine.  Gressplenen stod grønne og fine, - vi kunne skifte fra beksømstøvler til lave sommersko.

Lave sko.

Solen skinte gjennom kjøkkenvinduet. Det var søndag og vi hadde fri fra skolen. Fattern hadde reist på jobben ute på flyplassen. Han elsket oss, men jeg tror han også elsket jobben sin. Han måtte ut å jobbe. Lage mat til alle som skulle fly.

Vi satt ved kjøkkenbordet og så på trærne i skogen oppe på Ola Narr over løkkene. Solen sto lavt og de lange skyggene fra trærne, de mørke skyggene fra trærne, de mørke stammene, og de slørete solstrålene lagde en eventyrlig stemning. Hestehovene stod gule i vasen i vinduskarmen. De var sprunget helt ut og de små blomstene struttet til alle kanter.

Vi spiste frokost. Bløtkokte egg, alminnelig brød med margarin på og kald melk fra melkeflasker. Ordentlige lubne glassflasker med aluminiumskork. Nå var det ikke fløte i melka heller. Vi hadde fått kjøleskap. Alle i blokka hadde kjøpt kjøleskap samtidig. Vi kunne velge mellom skap som kunne bygges inn i det gamle matskapet eller skap som kunne stå på gulvet. Det var et flott merke på skapdøra. KPS - stod det.

Vi hadde kjøpt skap som kunne stå på gulvet. På venstre side øverst i skapet var det en liten boks hvor vi kunne fryse isbiter og hjemmelaget is. Denne ble prøvd ganske ofte i begynnelsen

Aluminiumskorken på melkeflaska samlet vi på. Når vi hadde en pose full leverte vi posen på brannstasjonen. Korkene ble visst brukt om igjen eller smeltet om til noe annet.

Solen varmet gjennom kjøkkenvinduet. Bakken var fri for is og snø. Vinteren var over og det var vår. I dag skulle vi endelig få kaste av oss vinterskoene og ta på oss sommersko. Lave sko.

Muttern hadde funnet frem skoene. Vi hadde vokst i beina siden i fjor høst så de var litt trange. Det gjorde ikke så mye, i hvertfall ikke i dag. Bare det å ha på seg sommersko var en befrielse,- om det var litt trangt for tærne fikk være.

Det var ikke bare beksømstøvlene som fikk hvile i en plass på loftet. Nei, vinterklærne også. Det var deilig å få av seg de lange hvite underbuksene fra Dovre.

Føttene koste seg i de lette sommerskoene. De stripete sokkene markerte overgangen til de tynne hvite leggene og knær som i løpet av våren og sommeren skulle herdes av sol og vind og påføres et og annet skrubbsår.

Vi gikk ned trappene og følte oss hundre kilo lettere. Skled på gelenderet og var snart ute på gårdsplassen.

Det var ingen andre barn ute ennå men tryllekunstneren i den andre blokka hadde tatt frem trekkspillet sitt, lukket opp vinduet og spillte gamle sjømannsvalser. Det var ikke første gangen. Han pleide å spille om søndagsmorgenen. Antakeligvis når han var i godt humør. Eller kanskje i dårlig humør for å bli i godt humør.
Fattern sa at han pleide å spille "Drømmen om Elin". Vi forstod det godt. Av og til hadde han besøk av en dame. Det var sikkert Elin. Vi forstod det i hvertfall slik.

Bruttern og jeg satte oss på trappen utenfor oppgangen til tryllekunstneren. Tryllekunstneren spilte og spilte.

Det var flere barn som kom ut på gårdsplassen. Bruttern og jeg var som regel alltid de første. Vi la oss tidlig på kvelden og våknet tidlig om morgenen. Det kunne hende at det tok litt lang tid før de andre gutta kom ut. Da gikk vi inn i oppgangen, ringte på døren og spurte om ikke den og den kunne komme ut og leke. Som oftest hadde de ikke stått opp enda. Mødrene til de andre gutta syntes at bruttern og jeg var flinke som stod opp så tidlig, det syntes imidlertid ikke de andre gutta som sikkert håpet på at vi ikke kom og ringte på. Vi hadde egentlig ikke noe valg. Når man legger seg flere timer før de andre gutta har tenkt å legge seg klarer man ikke å ligge og dra seg i senga når kroppen bare vil komme i bevegelse. Dessuten syntes muttern det var veldig greit når to masete guttunger endelig hadde kommet seg ut.

Snart var det mange barn ute på gårdsplassen. Når en hadde lave sko måtte også de andre gutta ha det. Alle hadde lave sko.
Vinteren var over. Asfalten, løkkene og bakkene var fri for snø og is. Det begynte å bli grønne blader på trærne.

Vi følte oss som månemennesker der vi nærmest gikk som om vi hadde vinger. Det var en stor lettelse å få av seg vinterstøvlene. De store gutta hadde også kommet ut. Det rislet i lommene deres av store femøringer for nå skulle det kastes på stikka. 

Kaste på stikk

Å kaste på stikka var veldig populært blant de store gutta. Å kaste på stikka menes vel egentlig å kaste på pinnen. Men i byen kastet man ikke på pinnen. Det ble funnet en plass hvor det var hardpakket jord og hvor det gikk an å tegne en strek på bakken med en femøre eller pinne.

Flere av gatene og fortauene var ikke asfaltert ennå, så det var ikke vanskelig å finne et egnet sted. I tillegg så hadde vi løkkene.

Vi hadde søndagsklær på. Det var ikke det beste man visste, men det var viktig å se ren og pen ut på søndager, dersom man ikke var på tur i marka da. Vi skulle ikke på tur i marka. Vi kom fra søndagsskolen. Søndagsskolen som holdt til i et lokale i den store røde mursteinsblokka oppe ved den store plassen der trikken går. Søndagsskolen hvor vi lærte om Jesus og kameratene hans, disiplene. Søndagsskolelærerinna fortalte historier fra bibelen og hadde små pappfigurer av Jesus og kameratene som hun festet på en grønn tavle belagt med stoff. Vi fikk klistret en gullstjerne i søndagsskoleboka hver gang vi var på søndagsskolen.

Oppi gata var det en flokk med store gutter som skulle kaste på stikka. Nysgjerrige som vi var fortet vi oss opp til dem.

En av gutta holdt på med å risse opp en lang strek på to til tre meter på bakken med en femøring. Da han var ferdig med å risse opp den første streken gikk han fem meter unna og risset opp en ny strek. Det var bak denne streken man skulle stå å kaste.

"Er det noen som skal være med å kaste på stikka", spurte han de andre. For noen av de store gutta var det en selvfølgelighet, men for de andre var det ikke så sikkert. De var kanskje ikke så flinke til å kaste på stikka, eller så tok de ikke sjansen på å tape, eller kanskje de ikke hadde penger.

Omsider var spillet i gang og den ene etter den andre kastet de store femørene mot streken.

De store femørene som enten var kobberbrune eller grå. Med kongens kronemerke, Haakon den 7.de, på den ene siden - og 5 øre skrevet på den andre siden. Den siden med kronemerket kaltes krone og den andre kaltes mynt. Dette var viktig å vite.

Det ble kastet og kastet mot streken som det var om å gjøre å komme nærmest. Vi stod og så på med store øyne.

Snart var bakken full av femøringer. Noen lå nær streken og andre lenger unna. Endelig var det en som ble liggende på selve streken. Alle jublet. Det var et bra kast. Skikkelig bra. Det var nå mulig å slutte spillet eller for de andre å fortsette til en annen traff streken eller komme nærmere.

Etter å ha holdt på en god stund til var de store gutta fornøyde med kastene sine og ingen ønsket å forsøke mer.

Nå begynte alvor nummer to. Det skulle risles.

Han som hadde kommet på streken  plukket opp alle femøringene som lå på bakken.

Han holdt femøringene mellom hendene som han hadde formet som en boks og rislet så alle femørene ble godt blandet.

Nå gjaldt det å  velge krone eller mynt.

"Krone", kom det fra han som rislet. Vi sto med store øyne og så på, liksom kjente alle femøringene mellom hendene våres. Han kastet alle femørene opp i luften.

Det som kommer opp i luften må også komme ned. Og ned på bakken ramlet de alle sammen, en etter en og noen samtidig.

Alle femørene som hadde H7 merket opp tilhørte nå han som hadde rislet. Det var mange femører i potten, og mange lå med H7 merket opp.

Han smilte fra øre til øre, bøyde seg ned og pelte de opp, en etter en, la de deretter i høyre bukselomme som etterhvert bulet ut.

Nå var det neste mann. Han gjorde akkurat som førstemann, rislet myntene inne i hendene, valgte krone han også, kastet de opp i været og pelte de opp.

Slik fortsatte de store gutta å kaste. Femører etter femører, time etter time. Helt til lommene var tomme for noen og fulle for andre, eller så lenge det var noen som var villige til å være med. Enten for å vinne, tape eller bare for å ofre noen mynter for å være med.

Hele søndagsformiddagen gikk med til å se på de store gutta som kastet på stikka.

Vi hadde lyst til å gå og sparke fotball, - ikke i dag, - vi måtte ikke møkke til finbuksene.

Vi gjorde det allikevel. Snart var vi over ti guttunger som sparket fotball ved banen ovenfor tyskerbrakkene. Tyskerbrakkene hvor vi fant små cellofanposer som vi kunne ha små ting i.

Vi sparket fotball helt til vi skulle spise middag. Buksene var ikke akkurat like rene som da vi gikk hjemmefra så vi fikk kjeft av muttern da vi kom hjem.

På vegen hjem hadde vi passert et stort kabelhjul som lå borte på løkka. 

Trille hjul.

De store bakkene ovenfor løkka var en stor utfordring. Ikke bare på vinteren når det gjaldt å stå fra toppen uten å falle, men også om sommeren når de var kledd med gress og markblomster. Det var mange forskjellige blomster på løkkene, i bakkene og i løvskogen. Det var en stor fordel for søsteren vår som skulle fylle herbariet med pressede blomster. Herbariet, en mappe av papp med snøring på. Det skulle være tjue forskjellige blomster. Presset mellom avispapir, tynget ned av en stabel med tunge bøker, ligge i ro noen dager for deretter å bli festet med tape på store ark. En blomst på hvert ark og lagt inn i herbariet.

Det store hjulet fra kabeltrommelen bare lå og ventet på oss. Det hadde ligget der i flere dager. Det var stort og tungt. Laget av ordentlige treplanker i to lag  og formet som et stort hjul med hull i midten. En gang hadde det vært to hjul festet på hver side av en akse med form som en stor tønne. Til sammen hadde de fungert som en kabeltrommel hvor man kunne vinde opp flere hundre meter med tykk telefonkabel. En kabel med mange tynne ledninger som nå lå i bakken og lagde forbindelser til flere hundre telefonapparater fra mange hjem til telefonsentralen.

Men nå lå det der ensomt og liksom tittet på oss med det ene øyet sitt og med en vennlig tone sa: "Dere kan vel bruke meg til noe". Vi så på hverandre, bruttern, ei jente i oppgangen ved siden av våres og jeg. Joda, vi skulle nok finne på noe.

Vi tok tak i det store hjulet og løftet det opp. Det var kjempe tungt, men det gjaldt å få det opp på høykant så det kunne skyves bortover, eller trilles som det heter.
Hjulets spesielle egenskaper viste seg å virke denne gangen også. Vi trillet hjulet bortover løkka og mot bakkene. Det var kjempe tungt å få det oppover men vi var tre stykker til å skyve så vi klarte det med masse strev. Av og til måtte vi gi oss og hjulet veltet overende og lå livløst på bakken. Det ene øyet så på oss og ba oss pent om vi ikke kunne fortsette. Hjulet liksom elsket å være i bevegelse.

Omsider var vi på toppen av ovarennet på hoppbakken. Den store hoppbakken som til tross for sin størrelse ikke hadde ovarenn av tre, men var en del av de bratte bakken.

Vi så på hverandre med lure uskyldige barneblikk og visste at det vi hadde til hensikt å gjøre nå var litt skummelt. - Hvor langt ville det gå. Ville det gå rett frem, ned bakkene, over løkka og ut mot den nye store gata. Det ville vært tøft, men også litt skummelt. For tenk om det kom en bil. Eller kanskje trolleybussen. Vi tenkte ikke så veldig lenge på hva som kunne skje av farlige ting. Det vi lurte på var hvor langt det ville gå.

Hjulet ble dyttet i gang. Det trillet fortere og fortere. Nedover ovarennet mot hoppet, gjorde et skjempesvev før det landet i unnarennet og trillet videre. Nederst i unnarennet begynte det å svinge mot venstre med kurs for den øverste blokka. Nå var det ikke bare oss tre som fulgte hjulet med stor spenning. Det var mange som pekte og skrek: " Hva er det dere holder på med?"

Vi så hjulet skjene inn på hjørnet av blokka. Vi så på hverandre og gjorde som vi alltid pleide å gjøre når vi visste at vi hadde gjort noe galt. Vi løp så fort vi kunne, forbi den store dammen med fiskene og blodiglene, langsmed plankegjerdet ved jernbanelinja, nedover mot flata der det store badet ligger i dag, forbi husene hvor alle statsansatte og statsministeren bodde og bak det grønne huset. Der satt vi en god stund før vi lusket oss hjemover til blokka.

Da vi kom hjem snakket alle om noen unger som hadde sendt et stort kabelhjul fra toppen av hoppbakken. Hjulet hadde truffet den balkongen nærmest løkka og knust eternitplatene på siden av balkongen. Det var den balkongen hvor danslærerinna bodde. Danselærerinna som drev en av de største danseskolene i byen.

Vi så overrasket på hverandre og var enige om at det var ganske dumt gjort, samtidig som bruttern og jeg så bort på en stabel med forskalingslemmer som lå borte på løkka. Man var nettopp ferdig med å bygge noen nye boligblokker som vendte ut mot den store nye gata og arbeiderne hadde stablet bort de gamle forskalingslemmene. Forskalingslemene som var blitt brukt til å støpe vegger og tak i de nye blokkene. De var kjempefine til å bygge hytte av.

Hyttebygging.

Det var tidlig høstvær. Solen skinnte på løkkene med et brunlig skjær. Vi kastet borrer på hverandre som gladelig festet seg til ullgenseren. Forskalingslemmene lå innbydende i stabler. De var cirka en halv meter brede og en meter lange og var laget av treplanker som var festet sammen med to tykke jerntråder eller med to tverrgående planker. De som var festet med planker var de beste for oss smågutta. De var det lettest å bygge med. De andre krevde litt mere arbeid for å sette sammen til en hytte.

Hele høsten lekte vi med å lage hytter. Bruttern hadde fått noen småpenger som takk for en handletur for dama i naboblokka. Han var nå borte i isenkrameren for å kjøpe spiker. Vi hadde "lånt" hammeren til fattern. Noen av gutta hadde også sag. Det trengte ikke vi. Vi skulle lage tårn. Vanskeligheten bestod ikke i å spikre det sammen, men å få det så høyt som mulig. Nå var bruttern tilbake og vi kunne starte snekringen.

Vi tok fire lemmer og snekret sammen til en binge. Oppå den ene halvdelen la vi en lem for å holde det bedre sammen og for å være gulv i neste etasje. Slik holdt vi på til vi hadde mange etasjer. Etterhvert ble tårnet ganske ustabilt og det kunne hende det raste sammen. De store gutta lagde hytter så store som hus. De hadde lært seg å bygge reisverk og lagde først et skjellett med vanlige planker. Avstanden mellom plankene ble tilpasset slik at de kunne spikre på de forskjellige lemmene som hadde jerntråd inni. De lagde store rom hvor det var plass til flere gutter  inni samtidig. Noen var også i flere etasjer og så ut som store borger. Det var det de kalte det også og de var nyttige å ha når de kriget mot andre gjenger i nabolaget.

Å krige var en av lekene. Ofte gikk det hardt for seg med steinkasting, blåserør og sprettert. Etter et slikt slag var det flere som blødde fra sår i hodet etter å ha blitt truffet av småstein.

Bruttern, hun jenta i nabo-oppgangen og jeg var borte og tittet på en av hyttene til de store gutta. De var ikke tilstede. Det var krig mot en gjeng noen hus bortenfor oss. Vi lurte oss inn i hytta og satte oss ned  og beundret det store rommet hvor flere kunne sitte inne samtidig. Mens vi satt der og latet som om det var hytta vår hørte vi at de store gutta kom. Vi reiste oss opp så fort vi kunne og løp ut mot døråpningen. Dessverre var vi litt for seine og ble holdt igjen av de store gutta.

"Se på de hvalpene", skreik de til hverandre. "Vi tar dem til fange." Vi ble kjemperedde og begynte å gråte. De dyttet oss inn i hytta og spikret igjen inngangen.- "Tenn på hytta!" var det en som foreslo.

Etter en stund sivet det røyk inn i hytta og vi skreik og ba de om å slippe oss ut. De bare lo og syntes det var kjempegøyt. Vi hosta og harka og fikk ikke puste ordentlig. Da endelig hørte vi at det kom noen voksne. Døren ble revet opp og tre forskremte unger løp ut.

 Tomelumske, sotete i ansiktet og med røykfylte hår og klær løp vi skrekkslagne hjem, mot oppgangen, opp alle trappene og ringte på. Muttern holdt på med symaskinen sin, så hun hørte ikke ringeklokka. I tillegg var hun ganske tunghørt. Vi ble sittende lenge å vente før hun endelig lukket opp. Vi fikk kjeft fordi vi var blitt så møkkete. Nå måtte buksene vaskes, og de måtte være tørre til i morgen for vi hadde bare det ene paret. Det ble mye hyttebygging den høsten. Hyttene, eller borgene, til de store gutta turte vi ikke å lure oss inni noe mer.

Ute i gården hørte vi lyden fra en som sang. Det var den lille gårdssangeren med de store hendene.

Gårdssangeren.

Vi kjente han igjen der han kom gående i slitte klær og med sixpencen på hodet. Han bodde vistnok i et av de gamle trehusene på Enerhaugen. En lue som var et av kjennetegnene i tillegg til de store hendene. Hendene var dobbelt så store som fattern sine og ble enda større når han slo ut med armene og sang gamle skillingsviser for full hals. Ja for det var det han gjorde.

Først stillte han seg utenfor de borteste oppgangene. De med bokstavene D og E. Sang to tre sanger. Deretter til de to neste. De med bokstavene C og D for så å stanse mellom vår A oppgang og B oppgangen.

Han sang om kjærlighet, håp, lengsel, skuffelser og rikdom. Mens han stod og sang flokket barna seg rundt han og fulgte med på de store hendene, munnen som beveget seg og drøvelen som kom til syne langt inne i det store gapet. Etterhvert ble vinduer åpnet og småpenger pakket inn i matpapir eller gråpapir kastet ned til gårdssangeren. Han takket med et nikk og fikk blandet inn et stort smil mellom tonene.

Det var flere gårdssangere som var innom gården vår. Av og til var det også en trekkspiller. Det var en fin stemning når gårdssangeren med sin kraftige stemme sang sine sanger som han kanskje en gang hadde lært mens han seilte til sjøs. Det var mye hav og fremmede land i tekstene. Det gikk rykter om at han en gang hadde vært kaptein ombord i en båt som hadde sunket utenfor kysten av et stort land nær ekvator og at han var den eneste som hadde greid å svømme til land. Ja det var sikkert fordi han hadde så store hender at han hadde greid det.

Den fine lua hadde han fått av en rik dame et eller annet sted i byen. Han plukket opp pengene og la de i lommen sin. Noen ga han en matpakke istedenfor penger. Det tok han gledelig imot. Da han var ferdig med å synge i gården vår gikk han videre til neste gård.

I morgen var det onsdag. Onsdag da vi pleide å gå på badet nede i byen.

På badet.

Vi hadde ikke med badetøy der vi gikk nedover mot sentrum. Alle gutta var med. Vi gikk gjennom den store parken ved Petrus kirke, i dag Sofienberg kirke, hvor vi stoppet en stund for å kaste kastanjer på hverandre og lengst unna, eller ”kastianer” som vi pleide å si. Det var fuktig høstvær og kastanjene lå våte og glinsende på bakken etter å ha blitt klekket ut av skallet sitt i det de nådde bakken med et brak. Det tykke skallet, grønt og brunt, med myke pigger på. Noen var store og hadde ligget alene i det tykke skallet, mens andre var små og hadde delt plass med en bror eller søster. Vi hadde hørt at man i andre land spiste stekte kastanjer. Det skjønte vi ikke at kunne gå an. De var jo så kjempebittre i smaken. Det hadde vi selvsagt prøvd for lenge siden.

Vi gikk nedover mot sentrum, forbi de gamle gårdene fra århundreskiftet, Deichmann på Schous plass og bryggeriet før vi kom ned til Akerselva  og eventyrbrua med alle dyrefigurene på. Deikmann eller Deichmann. Det var der vi lånte bøker. Det var først i voksen alder at jeg fikk vite at Deichmann var en person som hadde laget det første stedet hvor man gratis kunne låne bøker og at man ellers i landet kalte et slikt sted for bibliotek.

Vi passerte broen og Ankertorget. Det var mange lasaroner i dette området. Menn som stort sett var fulle og hadde møkkete og fillete klær på. De var der alltid, lasaronene.

Det var en som skilte seg ut. Han hadde ett bein og gikk med store trekrykker. Av og til ba han oss om å gå i butikken for å kjøpe bokkøl. Han støttet seg på krykkene, grov den ene handa dypt ned i bukselomma og ga oss noen fettete penger. Ja, de var ganske fettete etter å ha ligget i den møkkete bukselomma. Han ble som oftest veldig glad for at vi hjalp ham, men av og til var han sur også og slang ut noen stygge ord som takk for hjelpen.

Vi følte en viss trygghet ved det å kunne handle for han. Ble på en måte kjent med han og alle de andre lassisene. Så vi passerte den sjuskete gjengen uten særlig redsel.

Vel fremme på Torgata bad gikk vi inn. De store romerske søylene holdt det store taket oppe og lagde en fin portal inn til billettluken. Vi betalte og gikk opp til andre etasje. Det var flere enn oss på badet så vi måtte vente til det ble ledig garderobeplass. Fra vi kom inn hadde vi en time på oss før vi måtte ut igjen.

Så var det vår tur. Ble det fellesgarderoben med jernskapene eller ble det enkeltgarderobe med eget avlukke og stort skap hvor de flotte tredørene fungerte både som skapdører og dør til avlukket?

Det ble fellesgarderoben.

Vi fikk utdelt nøkkel med snor hvor det var festet en kork påskrevet skapnummer, i tillegg fikk vi hvert vårt handkle og badebukse. Det var ikke verdens stiligste badebukse. To tøystykker som man surret på seg med tråder av bendelbånd. Det var ikke så veldig farlig med badebuksa heller. Det var ikke rare greiene den skulle skjule.

Vi løp opp til fellesgarderoben, fant skapene og kledde av oss. Det ble skikkelig bråkete og badevakten kom inn flere ganger for å roe oss ned noen hakk. Vi måtte inn i dusjen og dusje oss før vi fikk lov til å hoppe ut i bassenget.

Dusjen var et stort rom med mange dusjer på hver side og fotbad i midten. Vannet ble slått av etter en viss tid, så vi måtte trykke på en knapp på blandebatteriet for å få vann igjen. Det var mye skråling og skriking som ble forsterket i de flisebelagte rommene. Vi var ikke alene heller. Det var også store gutter og voksne menn der. De hadde store lange tisser med masse hår på. Hos de gamle mennene var pungen like lang som tissen. Noen hadde kjempestore mager som så ut som store ballonger. Det var visst viktig å vaske de store tissene for de såpet de godt inn og gnei og dro i de mens de smilte til oss smågutta.

Vi lurte oss av og til inn på damedusjen også. Det var tøft dersom man turte det. Noen av de store jentene og damene hadde pupper så store som kålhoder. Enkelte hang som store poser. Men de hadde ikke lange utovertisser. De hadde bare en masse hår. Store hårtufser som var plantet mellom lårene. Noen skreik at vi måtte komme oss ut, mens andre syntes det var bare morsomt at vi smågutta stakk innom damedusjen.

Så var det ut i bassenget. Vi oppholdt oss mest på en meteren, eller grunna, da vi ikke var så flinke til å svømme ennå. Hoppet uti, basket omkring, oppå vannet og under vannet. Det sterke klorvannet svei i øynene som ble mer og mer røde. Etter en stund i vannet måtte vi inn i badstua. Vi måtte ta av oss badebuksa. Det gjorde alle, de voksne også. Det var kjempevarmt. Nesten hundre grader og fuktig. Unge og gamle satt på trebenkene. Noen på de øverste benkene hvor det var varmest og noen lenger nede hvor det var lavere temperatur. Det ble slengt vann på steinene oppe på badstuovnen og den varme fuktige dampen steg opp og gjorde luften varmere. Etterhvert ble huden rødere og rødere og svetteperler piplet ut. Noen av de eldre lå på benkene og så ut som de eide hele badstua. Det kom stadig nye inn i badstua og andre rødhudete gikk ut. Det var lange tisser og korte tisser. Tynne tisser og tykke tisser. Tisser med hodet ute og tisser med hodene godt forvart inne i forhuden. Kropper med mye hår på og kropper med lite hår. Enkelte menn så ut som apekatter med hår over hele kroppen. Noen var så selvsikre og stolte av tissen sin at de nærmest hadde underlivet en halv meter foran resten av kroppen mens andre var mere sjenerte og gjemte tisselassen sin på forskjellige måter.

Det ble fort for varmt og det varte ikke lenge før vi måtte ut av badstuen. Det var viktig å ta seg en kald dusj etterpå slik at porene i huden lukket seg igjen. Jo kaldere dusj jo tøffere. Det var liksom en av mandomsprøvene i tillegg til å være lengst i badstua.

Vi holdt på i bassenget med å finne ut av hvem som kunne være lengst under vann, svømme lengst, svømme til bunnen av den dypeste delen ved stupetårnet og hoppe fra den høyeste avsatsen helt til badevakten blåste i fløyta og ga beskjed om at nå var det våre numre som måtte opp.

Våt i håret og med røde klorøyne trasket vi hjemover. Noen rekorder var nådd for noen av oss. Det var første gangen bruttern hadde vært i damedusjen og samtalen hjemover dreide seg stort sett om det. Vi hadde sett puppene til muttern før men ikke puppene til andre damer.

Vi tok en omvei mot Møllergata19, politistasjonen og Yuongstorget. Det var en utstilling av modellfly hos den store jernvare- og hobbybutikken Ingvald Nielsen hvor det i dag er en svensk billigbutikk Claes Ohlson. En av gutta hadde fått modelflybyggesett som han skulle bygge sammen med fattern sin. Vi måtte se på hvilket fly det var. Det var flere som hadde kjøpt modellfly der vi bodde. De prøvde flyene oppe på  Jongern  der Tøyenbadet ligger i dag.
Om noen dager skulle bruttern og jeg også opp dit for å prøve flyene våre.

Modellfly.

De smale eskene lå på bordet. To like esker med VIPA- modellfly. Smale esker med deler av balsatre, vanlig furu, tegninger og lim. Balsa, verdens letteste tresort som ikke vokste i vårt land men langt syd i verden hvor negerne bodde. Thor Heyerdal og noen av kameratene hans hadde reist på de store verdenshav med Kontiki flåten som var bygget av store trestammer av balsatre. I eskene våre var det bare noen tynne flak av et balsatre nok til to vinger til et lite fly.

Fattern var hjemme i dag. Hadde kommet tidlig hjem for en gangs skyld. For å hjelpe gutta sine med å få satt sammen flyene.

Den ene esken ble åpnet og delene lagt ut på bordet. Det var ikke mange delene, men de skulle pusses glatte og fine med sandpapir før de ble satt sammen. Da alle delene var ferdigpusset åpnet bruttern korken på limtuben. Den sterke lukta reiv i nesa. Limet ble ført på midten av vingen som ble festet til den finpussete kroppen av furutre. Det hele måtte stå i press en stund.

Del på del ble festet til flykroppen mens rommet ble fylt av den sterke limlukten. Da det ene flyet var limt sammen tok vi for oss det neste. Bruttern og jeg visste hvilket fly vi skulle ha.

Neste dag sto det to ferdige små fly av balsa og furu oppe på kommoden. Kommoden hvor bruttern og jeg delte en skuff til å ha tingene våre i. Vi som vare fire søsken hadde ikke eget rom som noen av de andre gutta. Bruttern og jeg lå jo og sov på soverommet til fattern og muttern. En av gutta hadde til og med bilde av verdens raskeste sprintløper på veggen. Med autograf. Vi var ofte innom de store avisene og spurte om bilder av idrettsstjernene. Bilder som pressefotografene hadde tatt men som ikke skulle brukes eller som var blitt brukt i avisen.

Joda bruttern og jeg delte skuff. Vi hadde satt en planke i midten som delte skuffen i to like deler.

Men der, oppå kommoden sto flyene. Flyene som nå skulle ut av redet og prøve vingene. Akkurat som to fugleunger.

Oppe på løkka var det mange gutter som prøvde modellflyene sine. Det var blitt kjempepopulært å bygge små glidefly. Ikke bare små forresten. Også store med vingespenn på over en meter. Haien var et sånt fly med store vinger som hadde fin en knekk på seg.

Flyene ble sendt ned fra toppen av bakken og fløy sakte men sikkert nedover mot sletta. Det vil si, noen gikk i bakken ganske fort, kanskje også med et brak og var utsatt for en skikkelig kræsjlanding som av og til resulterte i flere timers arbeid for å få det reparert.

Bruttern og jeg gikk oppover bakken med de lette flyene våre, nådde toppen, og sendte de utfor. De gikk ganske langt. Vi prøvde flere ganger og var i bakken i mange timer. Opp på toppen, sendte flyet utfor, nedover bakken for å hente flyet og opp igjen.

En av de store gutta med et stort fly hadde hagl i lomma. "Flyet går lenger med hagl," sa han. Vi skjønte ikke helt hva han mente, men etter en stund hadde hvert fly fått fire fem haglkuler festet med tape foran i snuten. Det hjalp faktisk. Flyet holdt bedre høyde, og landet helt nede på flata. Det ble lenger å gå for å hente de, men det var mye flottere når flyene tok en lengre tur nedover bakken.

Solen hadde gått ned over hustakene på de blokkene som vendte ut mot løkka og statsministeren kom akkurat hjem fra jobben sin da vi gikk hjemover. Den store blankpolerte bilen med privatsjåføren bak rattet gjorde en stor sving før den forsvant nedover mot sentrum av byen igjen. Statsbyggene med den store leiligheten til statsministeren og med låste inngangsdører inn til oppgangene. Når vi besøkte kameratene våres i statsbyggene måtte vi ringe på nede. Det durte i inngangsdøra og vi kunne gå inn. Sånn var det ikke i blokka vår. Blokka vår med det store inngangspartiene hvor det var fint å leke når det regnet ute.

Da vi kom hjem stod kveldsmaten på bordet. To boller med japansk puffet ris. Flyene ble plassert på sjenken ved siden av køyesenga. Kurern ble slått på. Den kvelden var det to fornøyde gutter som sovnet fort og drømte om fly hele natten.

 

------

De neste dagene ga nye opplevelser og erfarninger, men de fleste dagene var forholdsvis lik de forutgående. Av og til på mørke vinterkvelder sto vi og så opp mot den fine himmelen med alle stjernene, tenkte på hva som var ute i verdensrommet, om det var andre planeter som hadde en verden som vår jord. Drømte at vi kanskje en gang kunne dra på besøk til venner på en annen planet. Vi sto lenge og stirret, tenkte, snakket til hverandre helt til vi på en måte ikke var på jorden lenger men var ingensteds. Litt redde over denne følelsen var det godt å få bekrefte at vi fortsatt var på gårdsplassen mellom de to blokkene som fortsatt så på hverandre. Fire etasjer hver, seks oppganger fra A til F og et uttall av vinduer, -  som alle så på hverandre.

Rolf

Til toppen